Uttrykket ståhjuling brukes i dag for fremkomstmidler tilsvarende den mest kjente merket av ståhjulinger, som er pioneren Segway. Man kan kanskje si at det fortsatt er flere som simpelthen omtaler dette produktet som Segway enn som ståhjuling, men etter hvert som konkurransen blir større på dette markedet vil det formodentlig bli mer naturlig å bruke det mer generelle begrepet heller eSegwayTournn å referere til ett enkelt merkenavn.

For å ta det mest kjente eksemplet, så er Segway PT en ståhjuling som er batteridrevet og selvbalanserende. Den har to hjul og den banebrytende teknologien ble utviklet i USA på slutten av 1990-tallet (og har blitt videreutviklet senere). PT står i dette tilfellet for “personal transporter”, mot den gamle HT som skulle stå for “human transporter”. Prinsippet blir i grunnen det samme, det er et transportmiddel for én person på samme måte som for eksempel en sykkel. Det er enda mer nærliggende å sammenligne en ståhjuling med en elsykkel, selv om det rent teknisk er en god del forskjeller.

Nederst i en ståhjuling finnes mye avansert teknologi som både holder den oppreist, driver den fremover, og hjelper føreren med å holde balansen selv under høy fart, i bratte bakker, og rundt skarpe svinger. Sikringen av balansen er selvfølgelig helt avgjørende for at det skal være trygt å reise med en ståhjuling, og det er det integrerte gyroskopet som har hovedansvaret for denne oppgaven. I tillegg er det datamaskiner og motorer som styrer ståhjulingens bevegelser i samsvar med styringsmekanismen. Man svinger styret for å svinge, og bøyer seg simpelthen forover eller bakover for å kjøre eller bremse/rygge. En slik ståhjuling går ikke veldig fort, sjelden over 20 kilometer i timen.

Som mange vil huske tok det svært lang tid før ståhjulingen kom til Norge. Den ble introdusert i USA i 2001, men ble først tillatt etter norsk lov i 2014.